LiteratureHistory.png

Scenisk fordypning

Av Eimund Sand

På Steinerskolen i Fredrikstad har vi et forvandlingsrom, et teater. I dette rommet kan hele skolen ta del i en kunstnerisk prosess. Scenen er et pedagogisk verktøy der fagene får lov til å blomstre i all sin rikdom. Målet er å skape dypere innsikt i fagene ved å oversette stoffet til scenen. Vi kaller det scenisk fordypning. 

Den gode fortellingen rammer oss med virkelighet. I fortellingen lukker det seg en perfekt sfære omkring elevene, der de glemmer seg selv - som om de var vitner til et mirakel, eller enda større: et naturfenomen. 

Fortellingen har evnen til å fange elevenes oppmerksomhet i en meditasjon, i en ro der erkjennelsen kan slå rot. All kunnskap burde på et tidspunkt bli til en form for fortelling. De humanistiske fagene er vingårder av modent fortellerstoff som ber om en foredling. Men hva med realfagene? Hvordan blir fysikk, biologi, geologi, anatomi, kjemi, matematikk til fortelling? Hvordan slipper ånden ut av reagensglasset?

Målet må være å forvandle stoffet til fortelling - fordi det dypest sett rommer en fortelling. Det handler ikke om å gi det teoretiske stoffet en ny og spennende innpakning, eller sukre havregrøten, men om å utforske fagets muligheter rent kunstnerisk. Det handler om å ville oppdage verden på nytt. Oppdagerne er de største fortellere.

Goethe påpekte at naturen trer frem i all sin fenomenrikdom for menneskenes sanser og fantasi. Man kan kalle det den kunstneriske erkjennelsen. Fagene blir til fortellinger når man lar fenomenene tale med egne ord, gir dem en talerstol, der de fremstår som hele, etter at vi har løst dem opp i deler. Her trer man tilbake og lytter, med fantasiens øre. 

Kunstnerisk arbeid skaper sammenheng. Hvorfor kalles den øverste halsvirvelen Atlas? Kan man overføre ryggsøylens forvandlingsformer til scenen? Hva kan man ikke gjøre med lys og skygger? Mineraler og planteformer? Det ligger en enorm billedrikdom i realfagene som venter på en kunstnerisk forløsning.

Man kan studere et fenomen på to måter; ved å se bak det, eller å se på det. Begge deler er like viktige. Det svarer til at man sitter i teateret. Vi kan velge om vi vil se stykket fra tilskuerplassen, eller luske rundt i kulissene og studere alle dem som drar i snorer, skrur på  knapper, betjener sceneteknikken, og skuespillere som øver seg på rollen... 

Naturen er teatralsk, den har en fantasirikdom ingen scenograf kan overgå. Men etter at man har tittet bak naturens kulisser, må man la fenomenet vende tilbake til det sansbare språket, denne gangen i kunsten. Hva forteller fenomenene selv? Det er ikke entydig, men som all kunst flertydig... 

I kunsten kan  naturfenomenet blomstre videre og røpe mer av sitt vesen. Bare tenk på hvordan man kan arbeide med et fenomen som snø... eller is. Ja, hva kan man ikke skape av snøkrystaller? Eller algeskjeletter? 

Når vi fordyper hovedfagsstoffet på scenen  har det to siktemål: for det første er det en måte å fordøye den teoretiske kunnskapen på - for når man er i stand til å gi noe tilbake, i form av en frukt, da viser man også at kunnskapene er blitt en del av en selv.

For det andre vil den sceniske fordypningen av hovedfagsstoffet skape nye og andre innsikter enn det den rent teoretiske eller praktiske tilnærmingen gir. Når et fenomen dukker opp på et annet plan enn der man vanligvis møter det, har man lært det bedre å kjenne. Den kunstneriske foredlingen av stoffet, setter faget inn i en større sammenheng og gir opplevelsen av mening, eller det noen kaller ånd. 

Formålet med den sceniske fordypningen er først og fremst å skape innsikt, ikke et blendende resultat. Scenen er en utvidelse av klasserommet, et laboratorium der det foregår forskning. 

Erkjennelsen ligger på bunnen av kunsten som en bærebjelke. Den har bare ett mål: å bli klokere på livet. Den kunstneriske metoden er en oppdagelsesreise: Verden er uutforsket. Vi formidler  ikke en ferdig erkjent verden, men utforskertrang og oppdagerlyst.