steiner

Mikaeli - en stor fest!

Torsdag 29. september klokken 18.30 er hele skolen samlet til feiring. (Elevene møter opp senest kl. 18.15)

På steinerskolene er årstidsfestene viktige, her opplever barna naturens forvandling og høytidenes visdom.  "Når de gylne blader faller" - synger vi, da er det høst,  men med et nytt lys fra jorden, fra stiene og hagene badet i gyllent løv. Tid for tenkning og indre liv. Ser man årets tolv måneder som en sirkel, danner høytidene  jul, påske, Sankt Hans og Mikkelsmess et kors. Slik er det også med naturårets store merkedager: Solens vandring fra vinter til sommersolverv, gjennom vår og høstjevndøgn er knyttet opp til våre åndelige høytider. 

Jul, påske og Sankt Hans har sine egne fester med sin egen mening - nå på høsten er det Mikkelsmess. Den feires med en fargerik iscenesettelse av Mikaels kamp mot dragen - den store bildefortellingen om den moralske kampen som foregår i ethvert menneske - det Ibsen kalte for "kamp med trolde i hjertets og hjernens hvelv." Skal vi bli til mennesker, da må vi få makt over dragens blinde energier - dens hale av frykt, hat, grådighet, begjær og egoisme. I det vakre fellesskapet med sanger og lek, i den kollektive festen finner vi næring og krefter til vår egen mikaelskamp. 

Sankt Mikaelsdagen, bedre kjent som Mikkelsmess, er siden vikingtiden feiret den 29. september her i Norden. For vikingene var engelen svært viktig. I Njåls saga leser vi om misjonæren Tangbrand som kommer til Island: 

"Om høsten hendte det at Tangbrand var tidlig ute og lot slå opp sitt telt. Man sang messe i teltet under verdige former, for det var en stor høytid. Hall sa til Tangbrand: "Til minne om hvem, er det du holder denne høytiden?" "Til minne om engelen Mikael" svarer Tangbrand. "Hva følger med denne engelen?" sier Hall. "Mangehånde gode ting," sier Tangbrand. "Han skal gi alt det gode du gjør dets rette verdi, og han er så barmhjertig, at han vurderer alt det som synes godt, høyere enn det rettelig er verdt." Hall sier da: "Ham vil jeg ha til min venn!"  

Mikael var en humanist. Ja, han var svært populær, nå kunne man vær venn med de guddommelige maktene - det var nytt for vikingene.  På runestener i Sverige og Danmark kan man lese: "St. Mikael hjelper hans sjel" eller "Kristus og Sankt Mikael hjelper hans sjel til lys og Paradis." Det var 28 mikaelskirker i middelalderens Norge - og enda naturkirker i grotter: den mest kjente mikaelshulen ved siden av den på Selja ligger ved Norsjø i Telemark. I selveste Nidarosdomen var det et mikaelskapell. Mikaelskirken på Mikkelsberget i Tønsberg var et valfartsmål i sine glansdager. Mikaelskirkene var ofte plassert på høytliggende steder ut mot havet, for Mikael overvant kaoskreftene, havets frådende storm. Slik ser vi hans berømte pilegrimsmål  i Normandie, kirken Mont Saint-Michel.

Mikael er i kristen tradisjon regnet som en av de fremste erkeenglene. Fortellingene om ham dukker opp i kirkekunsten fra middelalderen. Engelen er som regel avbildet i kamp med dragen eller med skålvekten, han som veier de gode gjerningene mot de onde på dommens dag.  Det er i  rollen som dommer han trer frem i Draumkvedet fra norsk høymiddelalder. Her kalles han  sankte såle-Mikkjel og viser seg som sjelens venn - som alltid sørger for at de gode gjerningene veier mer enn de onde: han legger hånden på vektskålen med de gode gjerningene.  St. Mikael fremstår som den store pedagogen som forsterker det gode i oss:

Det var sankte såle-Mikkjel,
han vog i skåle-vikt;
så vog han alle synde-såline
bort til Jesum Krist.
  
Han ser ikke på hva du har vært - men hva du kan bli. Dragedreperen Mikael er en symbolskikkelse som vi forbinder med mot, handlekraft og barmhjertighet. Med sin lanse gjennomborer han dragen, han tråkker den under sin fot, og blikket hans er rettet mot fremtiden. På Steinerskolen i Fredrikstad feirer vi dette ved å gi liv til historien om Mikael. Alle elevene deltar i skuespillet som i år er den 29. september. Etter spillet inviterer vi alle til å spise dragesuppe! 

 

Eimund Sand